Spillene.

Et bord er aldri bedre enn spillene på det. Jeg lager dem sammen med datteren min, Jeanne. Hun har en bachelor i spilldesign, og har vært sparringpartneren min på hva som gjør et spill bra og hvordan det skal testes skikkelig. Barn og voksne kom innom og testet, kvelder i garasjen.

7. oktober ba jeg Claude om det gamle kapselspillet jeg digget, laget for to, ferdig samme kveld. Så la jeg meg. Under to timer senere lå det på nettsiden. Det er FLATCURE.

Så spilte jeg det, og ville ha mer. En bedre kjenningsmelodi, noe fengende. Mer risting, bom og bang. Piller som faller jevnt, ikke steg for steg. Det føltes litt anonymt når en pille forsvant, så nå eksploderer de.

Husker jeg elsket sånne snikespill, derfor laget vi et til Flatboyen også. Det har fått sin egen post: Hiding is the game.

Jeg har også laget et spill med sønnen min, FlatTanks. Man skal finne og skyte hverandre i en labyrint. Han ba om mer action, powerups og damage. Det fikk han, og vi spilte videre. Enda mer gøy.

Det laget vi i Flatlabs, der man lager et spill ved å beskrive det fra telefonen. Tanken er at barn skal kunne gjøre det også. Ta et bilde av en tegning, svar på noen spørsmål en 12-åring forstår.

To gutter på 10 og 11 forklarte et spill der bakken er lava. De valgte utseendet og fant på navnet selv: Leolava.

Noen bugs er bedre enn andre. Da jeg spilte FLATDERBY med sønnen min, startet bilen hans i min ende og min i hans.

Det er hele poenget. Foreldre og barn ved samme bord. Vi ser på hverandre, vi high-fiver, vi erter hverandre, vi ler.

Neste: del 5, fresing og en sprø uke.